Jeg har satt meg selv i en offerrolle

Jeg har en tendens til å grue meg sykt mye til ting som skal skje. Det kan være så små ting som å bare gå inn i en butikk, eller dra på besøk til noen. Spesielt når jeg er alene. Samtidig skjønner jo hodet mitt at jeg ikke alltid kan ha noen med meg overalt. Jeg vet ikke om det er fordi jeg tror at andre tenker forferdelige ting om meg, eller fordi jeg aldri vet hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg føler meg bare utrygg og utsatt. Nesten som om noen skal angripe meg av en eller annen grunn. Jeg har satt meg selv i en slags offerrolle.

Idag har jeg vært på jobb for første gang i år. Jeg har tatt en opplæringsvakt på en ny avdeling. Jeg gruet meg hele gårsdagen. Gikk med verdens største knute i magen. Jeg tenkte at herregud, dette får jeg ikke til. Men hva klarte jeg? Jeg sto opp idag tidlig, møtte opp på jobben og lærte nye ting gjennom dagen. Høres ikke det enkelt ut? Jo, det er jo egentlig det. Jobb må man jo ha hvis man skal klare seg. Det er bare det at jeg trekker meg tilbake. Jeg vet aldri hva jeg skal si, om jeg gjør ting riktig og om jeg er utadvendt nok. Jeg er redd for å gjøre og si feil. At jeg ikke skal være flink nok. Jeg synes alle er så flinke til å ordlegge seg, mens jeg går bare stille og vet aldri hva jeg skal uttrykke verbalt til rett tid. Jeg er dårlig til å starte samtaler, og ha den gående. Det er virkelig ting jeg må jobbe med, og jeg håper at jeg kan vokse i løpet av dette året. Jeg blir bare så forbanna sint på meg selv når jeg ikke får til. Sosialt liksom.

Jeg skal blir mye flinkere til å legge ut litt mer spennende bilder. Det har vært litt sløvt i det siste.

Hva er et sunt forbilde?

Vi er alle omringet av kjendiser med “perfekt” utseende og bloggere med “perfekte” liv. Ved å vise bilder av såkalte idealmennesker gir sosiale medier oss forventninger om hvordan man burde være, hvordan vi skal se ut og hvordan vi skal leve. Dette er en utrolig skummel sak synes jeg. Alle har forskjellige meninger og tanker rundt dette, men hva er egentlig et sunt forbilde? Det er vel opp til hver enkelt person å mene hva et sunt forbilde er?

Et forbilde er en som påvirker oss både når det gjelder hvordan man skal leve, hva man skal ha på seg og hvordan man skal se ut. Mange har et forbilde eller en person man ser opp til, som man i stor eller liten grad prøver å etterligne. Ofte kan det å se opp til andre være en farlig vei å gå, men det finnes en hel del positive ting også. Jeg ønsker å ta opp dette temaet på bloggen, nettopp fordi det blir mer og mer snakk om hvor dårlig og gode forbilder kjendiser og bloggere er. Jeg kan ærlig innrømme at jeg blir påvirket av både toppbloggere og kjendiser.

Det å være toppblogger idag er nok ingen enkel sak. Uansett hva man foretar seg eller skriver blir det tatt opp i plenium. Et eksempel på en av Norges største forbilder er Sophie Elise. For liten siden skrev hun et innlegg der hun forteller at hun har tatovert hode sitt fordi hodebunnen vises. Mange mener at Sophie er kjent for sine mange operasjoner og kroppsendringer. Etter at dette innlegget kommer ut, begynner kritikken. Bloggeren Kristin Gjelsvik gikk har mot henne, og forteller blant annet at hun er Norges dårligste og farligste forbilde. Hun reagerer på hvordan unge jenter der ute blir oppfordret til å fikse på kompleksene sine. Det er ingen hemmelighet at det er en pågående blogg-konflikt om hva man skal reklamere for å skrive om for sine lesere.

Jeg er på mange måter enig med Kristin. Alle har sine komplekser, enten det er på kroppen eller i ansiktet. Om man har litt skjeiv nese, dobbelthake, eller mener at rumpa er for flat. Mange influencere velger ikke bare å snakke åpent om sine komplekser, men også gjøre noe med de. De planter sine komplekser i hodene på sine følgere. Komplekser som følgerne deres kanskje ikke hadde fra før av, men blir oppmerksom på når de får det trykt inn på seg fra sine forbilder. Dette mener jeg er et skummelt forbilde.

Det er skremmende mange unge jenter som ser opp til Sophie. Hun snakker ærlig og åpent om alle operasjoner og endringer hun har utført og hvor bra hun føler seg etter det. Det er utrolig mange der ute som tar til seg alt som blir skrevet på bloggen hennes. Hun påvirker rett og slett friske ungdommer til å lete etter feil med seg selv. Hva er egentlig hensikten med å dele hver bidige kompleks man har på seg selv? Når man er med på å påvirke unge menneskers tanker og liv, bør man være spesielt forsiktig på hva men deler.

Alle har komplekser, om det er store eller små. Det er opptil et hvert menneske om de ønsker å gjøre noe med dette, men dette er ikke noe man trenger å dele med andre. Unge mennesker er i en usikker og følsom fase i livet, og tar lett til seg påvirkning om kroppskomplekser de ikke en gang visste var der.

Når kroppen sier stopp

Det kommer til et punkt i livet der du tenker at du aldri er bra nok til noe. At du ikke får til livet liksom. Utfordringene blir for store for den lille kroppen du lever i.

Hvor skal jeg begynne? Jeg vet ikke engang om noen kommer til å lese det jeg skriver nå. Dagene og timene flyr fra meg uten at jeg egentlig tenker over hva jeg skal bruke de på. Det føles så rart å sitte her å skrive ett blogginnlegg om det. Jeg føler at jeg ikke får skrevet det ned på riktig måte. Selv om jeg vet hva som går gjennom hodet mitt, hva jeg føler og tenker, klarer jeg likevel ikke å formulere meg på riktig måte. Men en ting jeg med hånden på hjertet kan si, er at jeg alltid lyver til meg selv. Jeg sier at jeg har det bra, selv om jeg egentlig ikke har det. Egentlig sitter jeg med en stor klump i magen som verker hele tiden. Jeg tråkker alltid feil, og jeg aner ikke hvor jeg skal tråkke for at det skal bli riktig. Hva skal jeg gjøre med livet mitt for at alt skal føles rett? Jeg ønsker bare å få til noe. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Det har jeg faktisk aldri visst. På ekte. Det er så rart. Alle rundt meg har jo et inntrykk av meg, hvem jeg er og hvordan jeg er som person. Men er det virkelig meg? Jeg startet å blogge for flere år siden, og har laget ny blogg hvert år. Hvorfor? Fordi jeg aldri blir fornøyd. Det føles ut som noen dager siden jeg var 18 år, usikker og slet med å finne meg selv. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg driver med. Jeg føler meg så tom.

Fra den dagen jeg begynte på videregående, hadde håp og drømmer, snudde livet seg samtidig helt på hodet. Jeg så på meg selv som verdens svakeste person, som ikke tålte noe motgang. Jeg klarte ikke å få meg venner. “Det var noe galt med meg”. Jeg trodde jeg var en person som hadde gått igjennom mye i livet, men der tok jeg feil. For det skjedde mye på de tre årene på videregående. Tre år. Å allikevel var jeg aldri på besøk hos noen “venner”. Det eneste jeg gjorde var å sitte alene stengt inne på rommet mitt utenom skoletiden. Jeg trente mye og spiste lite. Jeg skadet meg selv. Kuttet opp min venstre arm. Den kvelden jeg ble hentet av ambulanse på fest fordi jeg hadde kuttet meg så dypt. Det var den kvelden det rant over. Jeg klarte ikke mer. Og dere aner ikke hvor mange som har dømt jeg på grunn av det. Jeg er vel blitt stiftet som “den jenta som skader seg fordi hun vil ha oppmerksomhet”. Jeg tenker fortsatt på det. Angrer på det. Er redd for hva andre synes om meg. Sier at jeg er så forbanna sprø og gal i hodet mitt. Den dagen hadde kroppen min fått nok.

Men vær så snill, ikke tro at jeg sitter her og tror at jeg har det verst av alle. Jeg vet ikke hvordan du, som leser dette, har det. Jeg vet ikke hvordan du føler det innerst inne, hvor vondt du har det. Det kan hende at mine innlegg er bagateller for deg. Men jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Vi opplever og hånterer ting annerledes. Jeg har mine problemer, du har dine. Vi er forskjellige. Noen er sterkere enn andre. Så etter alt det vonde, etter alt som har skjedd, sitter jeg her idag og skriver for dere. På en blogg jeg ikke engang vet om noen leser. Jeg vil bare få ut trykket av hodet mitt. Det er så mye. Ikke alt klarer jeg å skrive ned heller. Det blir for vanskelig. Jeg er helt håpløs. Trist hele tiden. Jeg er avhengig av å ha en person ved meg hele tiden. Jeg er redd for å være alene, for da kommer alle tankene. Jeg er redd for å jobbe. Redd for å ikke klare meg selv. Noe jeg ikke klarer nå. Jeg klarer ikke å forsørge meg selv. Takket være en venn av meg som hjelper meg økonomisk, hadde jeg aldri klart meg selv. Jeg vet ikke hvor jeg skal bo, hvor jeg skal være. Jeg har så vondt inne i meg hele tiden. For alt. Nå sitter jeg hjemme i Finnmark, i sengen min. Samtidig er det uendelig vondt å være borte fra kjæresten min. Og jeg vet at han også sitter hjemme hos han og har det vondt. Jeg trenger bare å finne en mening i livet. Finne meg. Den virkelige meg.

En forbannelse full av smerte og sorg

Sakte grer jeg gjennom mitt tørre, litt bustete hår. Ser meg i speilet, og tenker det samme som jeg alltid tenker – for en drittkjerring. Tanken slår meg ofte at det hviler en slags forbannelse over meg. En forbannelse full av smerte og sorg. Sorg som aldri lar meg ha det bra, føle at jeg lykkes i noe. Sorg som aldri lar meg tenke at livet er et vidunder. For det er det ikke – i mitt lille hodet. Jeg fortsetter å studere meg selv i speilet. En liten tåre triller i et jevnt tempo nedover mitt kinn. “Nei, faen”, tenker jeg. Jeg kan ikke gråte. Da vil bare huden klø og svi mer enn den allerede gjør. For jeg har et hudproblem, som jeg ikke vet hva er. Legene vet ikke hva det er. Det gjør meg sliten. Det klør, svir og brenner konstant. Spesielt om natten når jeg egentlig skal sove, men heller ligger overveldet av ubehag, bekymringer, komplekser og angst om å være alene.

Her sitter jeg, i sofaen, og prøver å få ned svart på hvitt hvordan det er å være meg. I 2019. Året som skulle blir “bedre” enn årene som har gått. Det er ikke enkelt, for jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne sitte eller ligge uten å ha smerter. Ryggen tar virkelig livet av det siste snevet av håpet i meg. Håpet om at jeg skal kunne gjøre noe uten å ha vondt.

Var det liksom ikke nok med den utvilsomt svake psyken min? Nå skal jeg slite med kroppen også. Jævelen av en prolaps skulle aldri ha kommet. Det var for tidlig. Nå ligger det to stykker nede i korsryggen min og ler av at jeg har så vondt. Ikke kan sitte, ikke kan stå eller ligge. Hva mener den at jeg skal gjøre da? Turene jeg går merkes ikke å være til hjelp heller. Det er vel ikke prolapsen som plager meg mest, men heller plagene som følger med – isjias. Et fancy ord. Ordet fra helvete spør du meg. Verden er så forbanna urettferdig.

Jeg tar imot bestillinger!

Hei dere. Nå har jeg ligget syk i nesten en uke, og er endelig begynt å komme meg på beina igjen. Jeg har vært i skikkelig dårlig form, og hoster fortsatt en del. Det er så irriterende. Føler at jeg vekker hele nabolaget på natten. I hvertfall, jeg skal dele noe spennende med dere. Det er at jeg endelig tar imot strikke bestillinger. Jeg har strikket i flere år nå, og føler at det er på tide at jeg kan strikke noe for andre også. Det er mange der ute som kan strikke, men det er også mange som ikke kan det. Jeg ønsker å stille opp for de som ønsker deg en god genser, hals, sokker, eller votter. Egentlig det meste. Ta gjerne kontakt med meg om du ønsker å bestille noe. Det trenger selvfølgelig ikke å være noe som er på bildene nedenfor. Gjerne send meg en oppskrift, bilde eller annet så finner vi alltids ut av det.

Ta gjerne kontakt via min Facebookside som du finner HER 🙂

Det går bra

Hei dere. Det er noen som har lurt på hvordan det går med meg siden det har vært så stille på bloggen en stund. Jeg har det bra. For en uke siden flyttet jeg til Sørumsand, som ligger ca. 30 minutter utenfor Oslo. Jeg bor sammen med kjæresten i en leilighet har leier. For tiden leter jeg etter jobb.

Nå vet dere at det hvertfall er liv i meg, hehe <3

Gudrungenser

Hei dere, nå er det en liten stund siden sist. Jeg har hatt en del å stri med i det siste. Ikke bare fysisk, men psykisk. Noen ganger tar tanker og beslutninger litt overhånd.

Endelig er det desember, og det er idag 9 dager igjen til jul! Tenk det, så rart. Jeg har i hvertfall fått ferdig enda en julegave. Gudrungenseren har jeg strikket til min 6 år gamle lillesøster. Hva synes dere?

Pakke fra JUNKYARD

I morgest fikk jeg mail om at pakken min fra Junkyard var kommet. Selvfølgelig måtte jeg dra å hente den. Det var rett i buksa og skoene og avgårde. Eller, haha. Jeg tok meg tiden til å ta på meg litt mer enn det også!

Jeg eeeelsker å få pakker i posten! Spesielt fra ridestore og junkyard. Det er mine to favoritt nettbutikker om dere skulle være i tvil.

Disse buksene er seriøst helt sykt digg. De har vært mine favorittbukser i lang tid og anbefales virkelig. De heter solitaire og er fra dr. Denim.

Har alltid hatt lyst på en baggy fila genser. Den kan dere også finne på Junkyard ved å søke på den.

Flere enn meg som har fått dilla på disse hårstrikkene? De er sååå fine!

Julestress

Hei dere!

I dag har jeg sovet sykt lenge. Ble en ganske sein kveld i går, som gjorde at jeg sov helt til klokka fem i ettermiddag. Jeg må virkelig skjerpe meg. Det er ikke noe gøy å miste hele dagen, og ikke minst ikke få sove om natten.

I hvert fall, jeg har brukt ettermiddagen og kvelden på å støvsuge og rydde litt. Jeg liker å ha det rent og ryddig rundt meg. Spesielt nå som det snart er desember. Jeg er fortsatt skikkelig usikker på om jeg skal feire jula hjemme i Finnmark, eller om jeg skal reise sørover. Det er et vanskelig valg skal jeg si dere, haha.

I tillegg har jeg fått unna noen julegaver. Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gi til familien min, siden jeg ikke har så god råd. Stress! Men hjemmelaget er det beste.

Jeg kjemper som faen

Unnskyld for at jeg skapt. Unnskyld for at  jeg er et menneske med like behov som alle andre. Unnskyld for at jeg trenger mat, drikke og omsorg. 

Plutselig blir “alt” til “ingenting”. Jeg føler meg som en svart klump fanget i en glasskule. Klumpet er ment til å være alene, ensom og isolert fra alt annet. Resten er en annen verden jeg aldri var ment til å være en del av. For hva har jeg der ute å gjøre? De er glade, lykkelige – jeg er det helt motsatte. Isolert fra en glad verden. Isolert inne i en ond glasskule for å ha det vondt inne i meg. For hvorfor skal jeg være glad? Du, som leser dette, er du glad? Er du fornøyd med deg selv og livet du lever? Jeg vet ikke hva glad er lenger. Glad – er det å ha venner man kan sosialiseres med, eller er det å ha en trygg og god bakke å gå på. Jeg føler i så fall ikke at noen av delene passer meg. Er jeg utakknemlig? 

Unnskyld for at jeg mislykkes. For at jeg ikke klarer å forsørge meg selv 100%. Jeg vil så gjerne kunne utfylle alle mine behov selv. Det er neppe enkelt for meg eller deg. For tro meg, jeg kjemper som faen. Kjemper for hver minste lille ting, som kanskje er enkle for mange andre. Jeg kjemper for å komme meg opp på morgenen, få i meg mat og trives med meg selv. Jeg kjemper for å holde humøret oppe. Jeg føler meg så forbanna mislykka når jeg ikke klarer noe mer enn det. Bare det å stå opp er en tung ting for meg. Jeg vil jobbe, trene og bygge opp en meningsfull hverdag slik som alle andre. Hvorfor er det så tungt? Hvordan skal jeg klare å gjøre alle disse tingene når jeg såvidt klarer tanken på å gå ut døra? Jeg er negativ, jeg vet. Du tenker sikkert at jeg bare klager og syter for å få oppmerksomhet, eller at jeg skriver dette for at andre skal synes synd i meg. Tenk hva du enn vil. Du aner ikke hvor forbanna lenge jeg har holdt alt dette inne i meg. Jeg må få det ut. Svart på hvitt. 

Alle mennesker har sitt å stri med. Livet er ingen dans på roser, og det skal det ikke være heller. Det skal være litt motgang for at ting skal gå framover. Men seriøst, hvor fuckings vanskelig skal det være å bare kunne ha det bra med seg selv. Å klare det liksom. Jeg vet ikke hvor jeg vil med denne teksten. Greia er at jeg bare trengte å få det ut. Ting blir tunge å bære på om man ikke får det ut, og for meg fungerer det å skrive det ned.